Den lille svarte skyggen

Jeg ønsket meg lenge en mops. Ikke bare en hund, men en mops. Jeg har alltid drømt om minigris og apekatt, og fikk til slutt det jeg fortjente. Jeg valgte hund ut fra gemytt og aktivitetsnivå. Tilfeldighetene gjorde at det ble en svart mops. Ingen hadde fortalt meg at disse var desidert mer aktive og strie enn hva de grå mopsene var. Før mopsen kom forberedte jeg meg i en slik grad at man skulle tro jeg var enslig i adopsjonsprosess. Som alt annet; jeg tok oppgaven meget alvorlig. Chilli var ni uker og like stor som en kattunge. Hun kunne drukne i vannskåla si. Hun var oppe tre ganger om natten. I flere uker gikk jeg med bikkjemøkk på klærne, livredd for at ikke alle behov var dekket hos dyret.

Jeg fikk en hund som elsker seg selv, men som allikevel vil være med meg på alt. Hun trenger seg ikke innpå sjela mi, men havner på fanget om hun selv vil. Hun elsker å lekesloss, og har kurert noen flotte damer som “bare ville kose”. Hun koser sjelden og kun etter klokken 21.00. Da sniker jeg meg innpå henne og susser. Jeg får et bekreftende grynt tilbake, og vet hun liker det litt.

Jeg følger henne til dyrlegen og merker når hun er redd. Jeg hadde ikke fått mops for fem og et halvt år siden om jeg hadde visst om helseplagene som kunne følge med rasen. Vi har vært gjennom noen tørner, som har kosta meg mange tunge tanker og samvittighet. Mopsen reddes av sin fantastiske psyke, og jeg stoler på den. Hun vil være med! Hun vil være med i bursdager, på do, på jobben og på skogsturer hvor hun kan løpe løs og rulle i søla. Vanlig hundeoppdragelse og beskjed om å gå og legge seg fungerer ikke for dronningen. Hun nyser i maten min, og går videre.