Ragneland

For et par år tilbake begynte en ny trend. Vi hadde lenge vært plaget med bøker som omhandlet “Finn lykken”, “Bli din drøm” og ikke minst “Lev av drømmen din”. Jeg kan bli veldig redd av sånne bøker, spesielt den siste sorten. Nå har forlagenes lykkejag- bøker tatt en annen penn, og det skrives ryddebøker. De visste at noen av oss kom til å bite på, i håp om å temme nevrosene.

Jeg hadde lenge skrevet lister, men hva hjelper det når du ikke gjør noe ut av punktene… I tillegg til at realismen er en del av min personlighet tar den noen djerve tak i tilværelsen min til tider. Det skulle for alvor merkes da jeg flyttet. Og JEG hadde skrevet lister. Jeg hadde planer om hvordan jeg skulle organisere tilværelsen ved å flytte alt jeg eide av ting og overflødige møbler på annekset, og ta inn èn og èn ting etter som jeg trengte det. Jeg skulle hente hjulvisp når jeg trengte hjulvisp. Og dette skulle gå så lett, da jeg flyttet fra en liten leilighet og over i et hus.

Da døde mor. Og ikke hvilken som helst bestemor, men den som eide mest. Av ting. På steder jeg ikke visste om. Som i skap med dype hyller. Og hun visste at det bare var jeg som kunne være interessert i de gamle tingene, og hun hadde gjennom årenes løp snakket om tingene sine så jeg hadde dyp respekt for dem. Nå tok realismen tak igjen, for plutselig var det TO leiligheter som skulle tømmes. Mitt lille prosjekt om “simple living” fikk seg tidenes bolle. For nå ble annekset fylt opp til takhøyde.

Anne B.Ragde uttalte seg nylig i et intervju om det å flytte, da hun nå skulle over i en leilighet. Hun sa at det å flytte var mye verre enn å skille seg, og hun hadde skilt seg tre ganger. Det var som å ende på hver krik og krok av livet sitt. Det er nesten lettere å endevende krokene i livet til noen andre. Fordelen med mor var at hun hadde flyttet fra stort hus for noen år siden, og ryddet mye. I tillegg har gamle folk en visshet i at det skal ryddes etter dem. Man finner ikke de største overraskelsene.

Mor lærte meg gleden ved å oppbevare ting i tette bokser. Disse får man kjøpt omtrent overalt bortsett fra på bensinstasjonen. Det er det mest geniale som finnes! Etter rå førsteprioritering av hva som skulle beholdes, ble ting lagt i bokser. Noe ble kastet, mye ble kjørt til loppemarked, noe gitt bort og en god del ble beholdt av meg. De fine tingene tilhører mor og meg. Jeg sorterer fortsatt i julepynten.

Men jeg aktet ikke å ta vare på alt. Jeg trenger ikke ryddebøker for å innse at jeg ikke har godt av for mange ting, selv om mor var opptatt av å ta vare på det meste. Jeg tror vi mennesker er avhengige av å dekke primære behov, og at vi trenger å fokusere på konkrete oppgaver. Hvordan skal du kunne sette pris på det du har, hvis du ikke vet hva du har? Det er ekkelt å si det, men det er nødvendig å downsize i et overflodssamfunn.

En av de oppgavene som ble uoverkommelig for meg var å sortere en masse smånips etter mor og meg. De er lagt i ei balje på hjul, med tett lokk over. En dag skal jeg kaste det, etter å ha sjekket om det er ting der av verdi eller sensitiv info.

Annekset har lært meg at jeg skal være levende i det jeg skaffer meg. Det vil si at jeg skal ikke kjøpe ting for å lagre. Jeg kjøper det jeg trenger når jeg trenger det. I tillegg skal jeg kvitte meg med ting jeg ikke trenger. Det har blitt morsomme og nyttige gaver, pluss at jeg har solgt gamle ting jeg ikke bruker lenger. Folk betalte for å hente ting jeg ikke trengte lenger. Gjenbruk er min nye religion.

Jeg kunne gått i detalj om organisering innomhus, for det har jeg lest om. Jeg kan låne ut alle bøkene, hvis du søker inspirasjon. Og hvis du ikke er av typen som lar deg lett inspirere, så kan du heller prøve å se for deg et annet scenario. At du brått og uventa faller fra og at andre kommer og endevender tingene dine. Tenker du kjøper deg noen bokser på hjul i morra.

Ragne har litt mye å tenke på for tiden. Hun vil at huset hennes skal bli ferdig sånn at hun kan komme i orden ute. Jeg selv tenker ikke på så mange ting så lenge av gangen, og jeg tror det er sunt. Jeg tenker ofte på Fantorangen, Capri Sonne og smokken som jeg ga til kaptein Sabeltann i sommer.  Det hender jeg angrer litt, men jeg slipper det liksom. Jeg tar det ikke ti ganger i tørketrommelen sånn som Ragne gjør. Jeg er ikke redd for så mye heller, bare veps. Ragne tenker for mye.  Nå er hun  litt ute av seg for hun får ikke puslet med de tingene hjemme, som hun er så glad i. Det er litt for tidlig. Da samler det seg mange ideer i hodet hennes i mellomtiden. Det blir kaos når hun ikke får gjort noe med det. Det blir som proppen i vasken, når jeg skrur på vannet på full guffe og heller Lano oppi. Det blir ikke bra.

 Dette er et symptom. Ragne har strikket vimpler til annekset sitt. Vi prøvde å snakke med henne om det, men hun mumlet noe om “bruke det til noe så lenge det står”.

Vi måtte ta grep og gi henne luft. Det hjalp ikke hva mennesker sa, så vi måtte faktisk oppsøke noen dyr.

 Jeg liker sauer. Da Ragne var på min alder løp hun en gang etter en flokk med sauer. Hun ble antagelig svett og smakte salt, for sauene løp etter henne på veien tilbake.

Ragne er veldig glad i jobben sin, men vil gjerne prøve å jobbe litt som avløser på gård en gang. Hun er litt rar for hun liker å spa i møkk, og sånn.

Hun har en liten drøm om å ha fire høner i hønsegård hjemme en sommer. Hun begynte å innhente research og kan nå det meste om sykdommer og plager i krås hos fjærkre. Da kan det hende hun slår det fra seg, men det håper jeg ikke.

Jeg vil så gjerne holde en sånn liten kylling i handa mi….. Men Ragne har akkurat holdt et lite innlegg om lus.

Ragne har ikke lest lest seg opp på genetikk blant høner, for hun ønsker seg ikke kyllinger. Bare egg og hyggelig selskap. Men i dag så vi noe rart. Det var en stor hest og en liten hest med utestående ører. Ragne har sett flere eksempler på at det er arvelig blant mennesker også, men vi har ikke bilde av noen slike. Hun har lovt å vise meg det da, neste gang hun ser noen.

Det har sett ut som om Ragne har vært veldig travel i sommer, men hun har egentlig ikke det. Hun har rydda litt, skrevet en del lister, tenkt mye og sett hundresvis av videoer på YouTube med geitekillinger. Det har ikke vært tiden for å løpe rundt som en høne, men heller å tygge drøv. Ragne har vært på kurs i både yoga og mindfullness, men synes det var lettere å slappe av med kuene. Man finner sine like!

Jeg hadde aldri trodd at en drøm, og idè kunne få så store konsekvenser. Nå er det i gang, og det blir så bra. Men det er slitsomt! Det er slitsomt å bo i noe som er i endring, selv om det er av positiv art. Jeg er kjempeheldig som har faren min til å hjelpe meg, og verdens beste snekker!

Det er vanskelig å finne roen i omgivelsene utendørs, og man vil ikke sitte så mye inne om sommeren. Jeg har blitt en omstreifende sjel som ber meg bort på hytteturer og andre arrangementer. Jeg gleder meg til jeg kan få det litt mer i orden på tomta. Det er litt for tidlig å bære veden (som jeg har gjemt under en presenning) og inn i garasjen. Der er det ikke tak og jeg er varsom med veden.

 Jeg har tid til detaljer, som å velge farge til huset. Det brukte jeg ikke så lang tid på, så var det gjort.

 Jeg søker inspirasjon i hus jeg liker, og konfererer fortløpende med far min. Jeg er en masete byggherre.

Noen ganger blir alt som skjer litt overveldende for kontrollfriken, for det er ikke så mye jeg får gjort akkurat nå.

Jeg leser ryddebøker og skriver lister i et forsøk på å ordne tankene.

Jeg har bare hatt panikk èn gang.

Jeg vil helst ha det sånn inni meg. Hele tiden.

Jeg gleder meg til høsten, da skal jeg nyte det hele! Innen det skal det males X antall meter plankebord før det spikres på veggen. Deretter skal jeg svinse rundt og male resten. Dette drømte jeg om, og det blir akkurat som det skal.

 Det begynner å skje saker og ting ute hos meg! Jeg har vært litt fjern og ikke helt klart å ta det innover meg, men i kveld glimta det til i lyspæra! Gleden over huset mitt seg inn, sammen med koselige planer. Slike tanker gir fantastisk energi!

 Sånn ser det ut bakom nå! Det er gravd opp, og støpt fundament. Ved den høyre enden av huset skal det bygges et nytt soverom. Det blir veranda på baksiden, med pergola- tak over. Det blir også lagt en kant med heller.

 Det går rykter om at plenen må byttes etter at vi gravde opp vikingen. Jeg liker så godt naturheller med gress i mellom. Det skal bli meg en sann glede å bytte de gamle ved innkjørselen hvor blomsterkrukkene står. Det er sådd valmuer inne, som skal plantes ut! Det er også noen slike firkantede heller ved annekset som jeg vil bytte ut. Dette er ikke et firkantet sted, så det må stå i stil med hva slags materialer man velger.

 Den gamle carporten er revet og det gjøres klart til å bygge en enkel garasje med bod til ved og redskap. Annekset må få stå, den gjør nytte for lagring. Vi må bare pynte litt på veggen mot garasjen.

Fronten er slettes ikke verst, men trammen må byttes. Verandaen ønskes faktisk mindre, for å få bedre plass på parkeringen. På denne siden er det kveldssol og faderlig varmt på sommerkvelden. Men jeg skal ha utekjøkken her! Har kjøpt benkeplate som skal monteres på stativet til en gammel gassgrill. Da skal alt steikes ute! De som ønsker å tilberede makrell må trekke lenger ut på gårdsplassen og benytte seg av kulegrill.

 Og du da, vesle anneks? Hva skal det bli av deg? En dag skal det nok rives og settes opp igjen. Kanskje det blir et funkis- anneks med plass til gjester og selskaper inkludert en egen del som blir grovkjøkken? Eller en rød stuga til kreativ bruk? Før den tid er det ikke så farlig med det. Det kan bli både øl- bryggeri eller hønsehus! Jeg er uansett glad i annekset mitt, og håper jeg vinner i Lotto så jeg kan få gjort noe med det før jeg er seksti.

Jeg gleder meg til å oppdatere når dette virkelig tar form. Inntil det passer jeg på jordskokkene. Det har allerede vært katt på besøk!

Jeg har tidligere blogget om ved. Jeg gjør det igjen. I går var det et år siden jeg fikk nøkkelen til huset. Med på kjøpet fikk jeg et vedlager av en annen verden. Inni et skjul. Som skal rives. I nær fremtid. På denne dato 1 april skrur jeg av varmepumpa. Da må man!  Personlig synes jeg at ved i stabler bør snus et par ganger i året, for jevn lufttilførsel. Nå hadde jeg en meget god grunn til å flytte veden, hvis jeg ikke ville se den gå på dynga sammen med materialene til skjulet. Det eneste som manglet var energien og pågangsmotet. Jeg begynte å lese meg til mots i forveien.

Så sørget jeg for å skjerme mine hender små, med tape. Over hadde jeg arbeidshansker i står XXS, noe jeg faktisk er ganske stolt over for det er bokstaver jeg sjelden har sett på.

 Jeg begynte først med et problem og det var at vedposen jeg samler fliser i, hadde blåst ned ved “stupet” der jeg bor. Jeg har sett det lenge, men ikke turt å klatre ned. Nå måtte jeg. Det er ofte sånn, man henter ting når man trenger dem. Så skulle jeg opp igjen. Jeg krafset meg opp med ville naturkrefter.
Det gjelder å ta litt av gangen, og ha et system på galskapen.

Man stabler i firkant, med “hull i midten”. Dit skal avkapp (små klosser) for det er klart at mange av plankene er for lange, for ovnen. De fører til at plata i ovnen faller ned, med påfølgende uhygge.

 Det hersker en uskreven regel om at jeg ikke får lov til å bruke vedkappen. Det er ikke begrunnet, men jeg tror det har med HMS å gjøre. I min CV står det oppført “div jobber på fritiden fra 2000”. Da behersket jeg alt fra sanitæranlegg som skulle vaskes, til frityrolje og maskin som skjærte pålegg så det gvein. Er ved mer skummelt enn hamburger- rygg? Jeg slår tanken fra meg, og er glad jeg får hjelp. Super- Ulf hjelper meg, og har lært meg å stable i hjørnene så stablene ikke raser. AT det raste kan ikke han noe for. Da hadde han reist hjem for lengst. Første dagen var stabelen på paller ferdig. Jeg gikk inn, og sovnet etter å ha skallet i taket på skjulet flere ganger.

 På dag to dukket det opp en engel! Ingrid hadde med grillpølser og arbeidskraft. Hun berget livet mitt med mat, og varme for vinteren. På en vips var annekset dandert med vakre stabler.

 Jeg fikk lov å konsentrere meg om systemet. De lange kubbene ble hivd til vedkappen, Ingrid stablet og jeg sorterte flisene mine. Takk, Ingrid! – Og nå kommer det beste:

 Dette er den sprøe svoren på ribba. – Å få ta inn de skjøre og puslete vedtstykkene som brenner opp med et SVISJ. Resten som taes etter vedkappen får jeg hjelp til i uka som kommer.
En kubbe av gangen!

Du skulle få alle dagene mine i mai. Jeg skulle få unna flytting først bare. Jeg ville du skulle glede deg, og passet på å snakke mye om det. Det har alltid vært et vårtegn for oss når du planla vårens arbeid på hytta.

Det skulle begynne søndag 1 mai hvor vi ville dra opp første gang den våren. Det ble kanskje litt lenge til, men da skulle det være tørt der oppe, mildere i lufta og grønt omkring oss. Det skulle ende opp med at vi dro opp allerede i april. Vi skulle drikke kaffe og kanskje rake litt. Jeg skulle minne på at det var uaktuelt med bråtebrann. Det ville bli til at vi jobba flere timer enn planlagt og vi skulle bli slitne. Du kom til å sovne på sofaen, imens jeg så på deg; alltid forundret over hvordan du klarte å bare stenge av verden på den måten. For deretter å sprette rett på beina igjen!

Torsdag 5 mai er det Kristi Himmelfartsdag og jeg hadde bestemt meg for å ta fri dagen etter. Du skulle få være på hytta hele langhelga om du ville. Jeg kunne være med, men trekke meg tilbake når du ville være alene. Jeg kunne heller kjøre opp og se etter deg.

Pinsehelgen starter fredag 13 mai, og glir over i fri på mandag og tirsdag på grunn av 17 mai. Du har alltid brukt å være på hytta 17 mai, med noen få unntak. Kanskje du hadde orket å være der i år? Men hadde det vært like moro hvis du ikke orket å jobbe så mye som du ville ute, eller hvis vi måtte være der sammen med deg?

Du skulle fylle rundt tall onsdag 25 mai. Jeg har alltid elsket onsdager. Lørdag samme uka hadde vi invitert familie og venner av deg på hytta, etter mitt initiativ. Jeg beroliget deg med at bursdager kan avlyses hvis man ikke er i form. Kanskje var det jeg som skulle beroliges mest.

Du stengte av verden for siste gang, to måneder før mai. En onsdag 2 mars. Det er en dato du ofte har uttalt for to av våre slektninger har bursdag da. Den eldste av disse uttalte bursdagen sin som “toende mars” som barn, og du gjorde det samme siden for moro skyld. På en lett og koselig måte. “Toende mars!”

Jeg har lært at det har sine baksider å planlegge så inderlig godt. For jeg gruer meg til mai. Jeg går rundt i rom for rom, og prøver å forstå det siste jeg ikke fikk spurt om. Holder hårrullene i hånda. Prøver å sortere hva jeg kan tenke ut selv, hva du sa og hva vi ikke har noe med. Du ringer ikke lenger, og jeg kan ikke stikke innom og gå igjen på verdens mest naturlige måte. Nå er du en som jeg forteller historier om. Alt du har lært meg sitter i hodet og hendene mine. Du er min på en ny måte.

Dette hadde jeg ikke tatt høyde for. Jeg som er så forberedt på alt; det kunne hende snart, men ikke akkurat nå? Derfor er jeg så glad for din skyld! Så heldig du var, som fikk lov å hoppe av der hvor bakken begynner å gå nedover. -Og i tillegg snike deg unna den feiringa! Men siste ord var ikke sagt. Du ville ha begravelse i stillhet. Det kom 150 stykker. Jeg trodde lynet skulle slå ned samtidig med solosangen.

Jeg lurer på hvem som egentlig skulle få de dagene i mai. -Og jeg elsker fortsatt onsdager.

Mars 2016.

Jeg fikk ikke sove i natt. Det ble morgen før jeg klarte å falle til ro. I nattens mørke gjorde jeg meg av med 2016…. Vanligvis vet jeg at man ikke skal tenke i de negative baner på nattestid. – Nu kunde jeg ikke undvære det. Det var oppgjør på flere fronter.

I et sinnsykt øyeblikk mellom 03.00 og 03.45 kastet jeg almanakken i ovnen! Med julegavelister og det hele. Nå er det opp til universet de to neste ukene…

Heldigvis har jeg ei ny bok, og heldigvis ingen nyttårsfortsetter. Jeg vil egentlig bare fortsette som før. Kanskje slappe av litt mer, og ikke planlegge så mye. Være litt mer tilstede.

Være i summen av alt som er…. Helst på dagtid da, jeg kan ikke si at jeg trenger nattens timer for å rekke over det jeg skal… – Og hvis jeg har skikkelig god karma så vil det etterlengtede rolig- viruset virke på nyåret! Helst uten yoga og hummus.

Flax- loddet symboliserer drømmen om å vinne store penger. Bakgrunnen for dette var husdrømmen. Nå har jeg fått det til, takket være samarbeid med banken. Strømregningene gir meg fantasi til å planlegge etterisolering. Beina står i bakken, og livet har gjort meg til en lykkelig realist.

Jeg ønsker alle et godt nytt år, jeg håper du ser dine muligheter og begrensninger i 2017!

Det er advent i Ragneland! I disse dager er vinduene fylt med lys og varme. Tilogmed husveggen har fått et belyst hjerte, for å liksom dokumentere hva slags elskelig vesen som bor der inne.  For et år siden skrev jeg et blogginnlegg som handlet om at det blir jul uansett omstendighetene, og at man selv må forme jula. Jeg elsker fortsatt advent, men jeg vet at jula i år blir litt annerledes enn tidligere.  Når noen og noe blir borte blir det viktig å legge til noe nytt. Tradisjonene blir justert noe, men det er viktig å holde på det gamle. Da gjør jeg det jeg liker best; jeg blander gammelt og nytt!

 Jeg er ikke så veldig glad i småting, men liker pynt som er funksjonelt og med litt størrelse på. Det må enten være fint, nyttig eller ha affeksjonsverdi. Også elsker jeg svibler! Jeg har minst ti stykker i huset samtidig, som blomstrer på ulike tider og sørger for jevn trigging av migrene.

Blomsterpotta til mor som før både var skummel og fæl har fått noe nostalgisk over seg. Den passer til huset og har stor retroverdi.

 Bekjente som skal pusse opp setter møbler hos meg. Det passer greit inntil jeg får pusset opp spisestua selv, og ikke har overfylt med møbler. Skapet med dør av hønsenetting gav naturlig plass til juleserviset.

Trappen har fått nisser, og mopsen er skeptisk.

Jeg har bare 38 Norges- glass… De funker knall til belysning! I gangen står det små gaver som besøkende skal få med seg før jul. De er pakket inn i kjempegammelt papir med broderimønster, som jeg fant i sommerens ryddesjau.

 Bordet er fra mors barndomshjem og duken lover “faderens fred i julen”. Gyngestolene er fra Voga og bikkja er redd saueskinnet som ligger oppi. Da er det artig å vippe på stolen ved tilfeldig forbipassering…

 Stua har dagseng, som kjent. I min barndoms hvite verden hadde vi julegardiner med nisser på. Disse er blitt sørgelig falmet. De gjør i dag nytten som putetrekk, takket være kollega med husflidshender.

Dette året har gitt meg mye savn, men også lovnad om mye nytt.  Voksenlivet er oppe og går. Huset utvikler seg med oppussing og byggeplaner. -Og det mye omtalte annekset er fortsatt rotete. Men så er jeg stadig på skattejakt der inne, og finner kjære minner eller ting jeg kan lage noe nytt av. Jeg som blir så sliten av rot klarer nå ikke å kvitte meg med noe før jeg har tenkt hundre ganger. Det håper jeg blir lettere etter hvert, for her er det farlig mye lagringsplass. Jeg har kjøpt alskens ryddebøker, akkurat som om det skal gjøre susen!

2016 var året hvor jeg bestemte meg for alt jeg ikke skulle eller ville. Jeg skulle ikke være medlem på noe treningssenter og jeg ville ikke ta videreutdanning. Jeg har fått mange innholdsrike timer på annekset, hvor jeg har levd ut min indre bestemor! Adventstiden er min, og advent betyr å vente. Så jeg venter; på energi og sug etter å besøke treningssenteret.

Det begynner å ligne et hjem, dette her! Et hus for plan A, B – og C. Et hus til meg, til gjester, et hus til å gjemme seg i, til å ha hjemmekontor i, et hus til hobbyer og ikke minst; til å ha bronkitt i. Det er også prøvd nå. Jeg prøver å favne det meste.

 Det pyntes og ryddes om hinanden. Skrot og pynt i skjønn forening. Det skal kjøres på loppemarked, og skatter skal inn. Dette tar tid. Det snakkes mer om det enn hva som blir utført i praksis. Sannheten skinner gjennom når idylliske bilder legges ut på Instagram. Det er nydelig, det er liv her. Drømmen om idyllisk orden ligger der fremme! Man skal passe på å ikke komme drømmen for nær, den kan svinne hen.

Det kommer stadig noen prosjekter. Jeg har kjøpt en nydelig skuvseng som skal repareres i bunnen. Tanken var å ha denne som en dagseng i spisestua, hvor det er lyst. Etter å ha vurdert bærekraften i senga mot egen tyngde så er det bestemt å ha aviser og blader i skuvsenga.

Ingen er redd for å ta med ungene hit, for det er så godt tilrettelagt.

Jeg liker når folk eter. Ingenting er mer stusselig enn folk som “ikke skal ha noe”. Hos meg er det mat. Om ikke hver dag, så er det alltid mat når det er folk her. Kjøkkenet er oppe og går, og de første rundene med lasagne er laget. De ligger nedfryst, klare til gratinering.

Har du det vondt? Ta litt lasagne? Vet du hvor glad jeg er i deg? Ta med en lasagne hjem også!

Møblene er kjøpt brukt eller arvet, med unntak av noen få ting.

Et enkelt spisestuebord fra Bohus ble dobbelt etter et kjøp på finn. Nå er det plass til 14 stykker.

Et bord til arbeid og fest!

Jeg har vært så heldig, og funnet en fornuftig perle! Jeg satt seks år i en leilighet og ruget på en drøm. Jeg fant akkurat det jeg ønsket meg, og det var mulig å kjøpe det. -Et lite hus i nærheten av skog, elv og sjarmerende gater. Tømmervegg i stue og gang. En loftsstue som skal bli kontor, med ekstra plasser til overnatting samt en TV- krok til fotballentusiaster. Jeg har et anneks i hagen som jeg først ville rive.    I et lyst øyeblikk fikk jeg en fiks idèe om at med restaurering kan det bli en ” rød stuga” pepret med retro-  interiør. Vi får se med tiden.

Jeg har fått stor hage med plass til etterlengtede valmuer. Jeg har hengt opp fuglekasse som fikk leieboere på dagen, og jeg har fått gavekort på epletre. Jeg får nybygd soverom og kjøkken, men tenker mer på at jeg vil ha høner neste sommer. – Så mopsen har noen å herje med! 

Når du flytter lærer du at ting du beskyldte andre for å ikke levere tilbake etter utlån; kan dukke opp igjen. Da må du kaste det, og fortsatt late som om du ikke har fått det tilbake. Du erfarer at dører i gamle hus kan åpne seg uten at det er øksemordere tilstede. Du gledes over alle som vil komme og hjelpe til og er glad for alle du har rundt deg. Du venner deg til å bo i noe som ikke er helt ferdig, for prosjektene står i kø. Du lærer deg selv å kjenne når det er seks ukers leveringstid på TV, Internett og kjøkken. Du skriver moderne prosa og spiser Fjordland i skjønn forening.

Mange burde flyttet hver femte år, for å rydde og konstruere noe nytt. Flere skulle hatt et anneks å sette alt inn på, slik at du kun kan hente ting når du begynner å savne det. Dette forhindrer at rot kommer i hus, og gir dermed en gratis “feng shui- effekt”. Du kan dermed omgi deg med kun ting du trenger eller elsker. Etter to måneder kan man begynne å lagre skrot på annekset igjen, effekten er over.

Jeg mistet nylig min farmor som var en stor del av livet mitt, og jeg savner henne. Siste gangen jeg så henne var da jeg kjørte henne opp for å vise frem huset jeg hadde kjøpt. Hun var så fornøyd med det hun så og jeg tenker tilbake på da hun bodde i et slikt hus med hage. Hun lærte meg så mye og var alltid tydelig på hva hun mente. Det er mulig jeg kommer til å kjenne at det blåser over ryggen på meg dersom jeg tar opp noen av plantene som står i bedene her. Jeg kommer til å dra i de plantene daglig, bare for å kjenne etter. Med tiden kommer jeg til å slå meg til ro med at hun ikke lenger skulle være med, når jeg skulle videre hit. Jeg skal ta vare på de fine tingene hennes, og la de komme til sin rett her. Resten av henne har jeg i hodet og hjertet.

Alle er velkommen hos meg, itte no knussel! Med tiden skal dere få bo på annekset ved behov for rekreasjon, én etter en. Nedenfor ser dere en fuglemater som jeg har laget av tekoppen til farmora mi. – Det hadde hun heller ikke likt!