Ragneland

I dag 1 februar 2016 har jeg bodd i min nydelige leilighet i seks år. Det burde bare være lov å bo fem år på samme sted, for det er så lett å få fikse ideer på det sjette. Sammen med denne boligen kom jeg inn på boligmarkedet, jeg lærte hva det var å få regninger hvert kvartal, og jeg kunne male veggene rosa dersom jeg ville. Som tjuefemåring var jeg nøktern som få, så den store drømmen var å slippe å bo et sted med punkterte vinduer. I tillegg så måtte kjøkkenvifta fungere for jeg orket ikke taco- lukt i sengetøyet. Jeg hadde også lært at jeg fikk noia av kjellerleiligheter hvor jeg kunne se andres skotupper i vinduene. Jeg må ha luft, uten at det trekker. Sånn sett har jeg det fint der jeg er.

Men man vokser ut av ting, og ønsker seg noe annet. En leilighet kan være midlertidig. Så man går på visning og tar med kjennere. “Kjennere” slik jeg kjenner dem leser ikke tilstandsrapporter, men lukter seg frem i bygninger og finner luker som andre har prøvd å male igjen. De snakker ikke, men går fra rom til rom og sprer om seg med usikkerhet. Hvis du sender dem et prospekt så ser de på bilder av råteskader, tegner røde ringer rundt og returnerer dokumentet. Allikevel lever drømmen, som en blomst i asfalten.

Men hvem hadde vel orket å drømme hvis det trakk fra punkterte ruter, lukta taco av sengetøyet og man så skotuppene til andre fra vinduet?